Banken holdt til en privat bolig ved siden av Rosefield Mill, der størsteparten av nordmennene var innkvartert, og familiens dagligstue ble leid av den norske hæren for å brukes som bank.[1] This was so that Norwegians could save rather than spend or risk losing their cash, because as James Hutcheon noted “they were plentifully supplied with money, particularly the whalers who had been away for eighteen months”.[2] Følgelig, som Erik Aanensen husker det, “hadde de gått i land og mottatt sine oppsparte midler og lønn i London” fra den norske eksilregjeringen, og “sjømennene og i enda større grad hvalfangerne, hadde godt med penger.”[3]

Aanensen beskrev hvordan de eneste eiendelene til de fleste sjømennene hadde da de kom til Dumfries, mange etter å ha blitt torpedert var “buksene, genseren og turnskoene de hadde på seg”, men at “den ene tingen de fleste av dem hadde bortsett fra disse eiendelene, var penger.”[4] Kristian Jahr confirms that the 1939-40 season had proven quite lucrative for merchant seamen and particularly the whalers, providing them with “quite a bit of cash” so that “it was not long before they, in addition to their uniforms, had secured a complete new wardrobe.”[5]

Den relative velstanden til de fleste av nordmennene var en kilde til spenning i forhold til de lokale innbyggerne. Som en samtidig beklaget seg, “hadde de vært litt brautende da de kom fordi de hadde så mange penger” – noe som etter sigende skal ha ført til følgende svar fra en smilende norsk konge: “Nå selvfølgelig… er alt annerledes, for nå er det dere som har pengene.”[6] Så det var da denne i følge til Hutcheons beretning “for det meste brokete forsamlingen… dro til våre klesbutikker og ble forvandlet fra en kortbuksebrigade til kjekke, velkledde ‘glamourgutter’. Barberte og nyvasket gikk de inn på pubene og underholdningsstedene våre.”[7]

Det var denne “heller løsslupne sløsingen” ved ankomst, i følge Aanensen, som ledet til at Oberstløytnant Stenerson til å etablere Banken og som, til tross for manglende myndighet til å konfiskere penger, “la et visst press på guttene” til å enten deponere pengene eller åpne en skikkelig konto.[8] Apparently that pressure successfully curtailed careless spending in those early days and Banken continued to be staffed by a sergeant and two military translators, with the money kept in a safe beneath a makeshift desk.[9] Men ikke alle nordmennene hadde like mye penger som hvalfangerne, særlig ikke dem som hadde flyktet fra Norge i små båter. Dermed, forklarer Aanensen gikk Stenerson videre ved å etablere ‘Soldatfondet’ som skulle hjelpe enkeltpersoner som hadde behov for et bidrag utover lønnen.[10]

[1] Erik Aanensen, Når vi kommer inn fra havet: historien om Den Norske Brigade i Skottland 1940-1945 (Oslo: Dreyer, 1974), p.55 [2] James Hutcheon, ‘When the Norwegians Came to Dumfries’, p.2 – Courtesy of Dumfries Museum [3] Erik Aanensen, Når vi kommer inn fra havet: historien om Den Norske Brigade i Skottland 1940-1945 (Oslo: Dreyer, 1974), p.55 [4] Erik Aanensen, Når vi kommer inn fra havet: historien om Den Norske Brigade i Skottland 1940-1945 (Oslo: Dreyer, 1974), p.55 [5] Kristian Jahr, ‘Dumfries and Norway’ (1962), p.3 – Courtesy of Dumfries Museum [6] James Hutcheon, ‘When the Norwegians Came to Dumfries’, p.5 – Courtesy of Dumfries Museum [7] James Hutcheon, ‘When the Norwegians Came to Dumfries’, p.2 – Courtesy of Dumfries Museum [8] Erik Aanensen, Når vi kommer inn fra havet: historien om Den Norske Brigade i Skottland 1940-1945 (Oslo: Dreyer, 1974), p.55 [9] Erik Aanensen, Når vi kommer inn fra havet: historien om Den Norske Brigade i Skottland 1940-1945 (Oslo: Dreyer, 1974), p.55 [10] Erik Aanensen, Når vi kommer inn fra havet: historien om Den Norske Brigade i Skottland 1940-1945 (Oslo: Dreyer, 1974), p.81